Dronekrigen

Storbritannias første dronelikvidasjon

I august i år foretok Storbritannia for første gang målrettede likvidasjoner ved hjelp av droner. Britisk droneaktivitet har økt kraftig det siste året, spesielt i Irak og Syria, men dette var, i alle fall offisielt, det første tegnet på en ny kurs i Storbritannias dronekrig.

Kampen mot IS
Det første målet for Storbritannias program for målrettede dronelikvidasjoner var den 21 år gammel britiske statsborgeren Reyaad Kahn, som kjempet for IS i Syria. Ruhul Amin, også han britisk statsborger, og en uidentifisert mann, ble også drept i angrepet. De tre mennene ble henrettet av en Reaper-drone utenfor den syriske byen Raqqa 21. august. Tre dager seinere ble en tredje britisk statsborger, Junaid Hussain, drept i et felles britisk og amerikansk droneangrep. Cameron uttalte i ettertid at han er forberedt på å gjøre det samme igjen for å konfrontere trusler mot Storbritannia, samme hvor de måtte oppstå.

Regjeringen rettferdiggjorde først angrepene som selvforsvar mot nært forestående terrorangrep. I et brev til FN endre regjeringen seinere forklaringen, og hevdet at angrepet var et ledd i forsvaret av Irak, hvor britiske styrker er utstasjonert etter invitasjon fra den irakiske regjeringen.

På tynn is
Det er imidlertid visse problemer knyttet til regjeringens forsøk på å rettferdiggjøre likvidasjonene. Når det gjelder påstanden om at mennene ble drept i selvforsvar, hevdet regjeringen å ha bevis for planlagte terrorangrep, men da disse bevisene ikke har blitt offentliggjort er det vanskelig å vurdere hvorvidt dette stemmer. Det planlagte terror-angrepet som lå til grunn for likvidasjonen av Reyaad Khan, skulle i følge kilder i regjeringen utføres mot den britiske Dronningen under et arrangement som allerede var avsluttet da Khan ble drept, så det er vanskelig å se hvordan dette angrepet kunne være nært forestående. Opplysninger om at Khan skal ha blitt plassert på en drapsliste i august taler også imot at henrettelsen kom som svar på en umiddelbar trussel.

For å kunne klassifiseres som selvforsvar må likvidasjonen utføres for å avverge en trussel som er nært forestående, overveldende, og umulig å avverge på andre måter. Det er så langt ikke mye som tyder på at likvidasjonen kan rettferdiggjøres som selvforsvar under internasjonal lovgivning.

Når det gjelder argumentet om at mennene ble likvidert for å forsvare Irak, oppstår det også her problemer. Britiske styrker er, som nevnt, utstasjonert i Irak etter invitasjon fra landets regjering, men Storbritannia er ikke blant partene i konflikten i Syria. Et angrep på IS inne i Syria som del av forsvaret av Irak åpner for spørsmål om hvorvidt dette er lovlig under internasjonal lovgivning. Philippe Sands, ekspert på internasjonal rett ved University College i London, har slått fast dette ikke er lovlig, og at regjeringens angrep på mål i Syria er et brudd på internasjonal lovgivning.

De juridiske aspektene ved angrepet skal nå granskes av parlamentets etterretnings- og sikkerhetskomité og menneskerettighetskomité.

Motstand
Endringen i Storbritannias dronepolitikk har blitt møtt med misnøye i flyvåpenet. Air Marshal Iain McNicoll, tidligere assisterende Øverstkommanderende for operasjoner ved luftforsvarets hovedkvarter, er blant dem som ikke deler regjeringens oppfatning om at droneangrepene er lovlige. Flere offiserer har uttrykt bekymring for at Storbritannia nå ser ut til å bevege seg enda nærmere en dronepraksis satt i system av USA, med en bruk av målrettede henrettelser som kan være i strid med internasjonal rett og dermed i teorien åpne for rettslig forfølgelse av britiske droneoperatører.

Offiserer i flyvåpenet har i tillegg advart regjeringen om at dronepiloter arbeider svært lange dager under stort press, og har begynt å vise tegn til post-traumatisk stresslidelse som følge av kaldblodige drap på mennesker på den andre siden av kloden.

Tidligere denne måneden kom det fram at en referanse til viktigheten av å handle i henhold til internasjonale lov er fjernet fra de etiske retningslinjene som gjelder for britiske statsråder. Til tross for at det er liten fare for at britiske politikere blir holdt ansvarlige for brudd på internasjonal lovgivning, kunne referanser til Storbritannias internasjonale juridiske forpliktelser i de etiske retningslinjene i alle fall minnet ministrene på at det er visse rammer de er forpliktet til å holde seg innenfor. Nå prøver de ikke engang å late som.

Universell

An MQ-9 Reaper unmanned aerial vehicle taxies after landing at Joint Base Balad, Iraq, Nov. 10. Reapers are remotely piloted and can linger over battlefields, providing persistent strike capabilities to ground force commanders. This Reaper is deployed to the 46th Expeditionary Reconnaissance and Attack Squadron from Creech Air Force Base, Nev. (U.S. Air Force photo/Tech. Sgt. Erik Gudmundson)

e standarder?
Forskere advarer mot at droner sannsynligvis vil bli brukt av terroristgrupper mot vestlige mål i løpet av relativt kort tid, ettersom teknologien blir stadig mer tilgjengelig. I Storbritannia er det allerede snakk om å utvikle et nytt forsvarsnettverk, blant annet som forsvar mot droner, bestående av missilsystemer og utstyr for å forstyrre radiofrekvensen benyttet for å styre droner.

Med nye statlige og ikke-statlige aktørers inntog på dronemarkedet må vi huske at statene som fører dagens dronekriger setter en standard som vil prege det internasjonale samfunnets spillerom for å bruke internasjonal lov til å håndtere overgrep begått under framtidige dronekriger og -angrep. Internasjonal lovgivning har så langt ikke vært til stor hjelp for å stanse droneangrep eller holde noen ansvarlig for brudd på folkeretten som resultat av droneangrep. Dersom vi forventer samme standard fra framtidens dronebrukere, er det god grunn til å utvikle forsvarssystemer.

Cameron har gitt seg selv retten til å sende droner mot mål hvor som helst i verden, på ikke-eksisterende eller svært tynt juridisk grunnlag, og uten noen form for innsyn eller demokratisk kontroll. På samme måte som under USAs dronekrig kommer uskyldige sivile, inkludert barn, til å bli drept, og det er trolig at ingen vil bli stilt til ansvar for disse drapene. Regjeringer klarer alltid å finne juridiske rådgivere som kan argumentere for at det de gjør er innenfor lovens rammer. Men dagens dronekrig skaper en presedens for morgendagens dronekriger og –angrep, en standard som senere dronebrukere også skal dømmes etter, og spørsmålet er om stater som USA og Storbritannia synes det er akseptabelt at andre lands dronebruk dømmes etter samme kriterier som deres. Svaret er sannsynligvis nei.

Dronekrigen kan slå begge veier

Apparatet rundt USAs dronekrig er stort, og skaper en spredning av ansvar og moralsk distansering som gjør at mange av de involverte mister forståelsen for konsekvensene av sine handlinger. Men det er noen som tar inn over seg hva de har bidratt til. Ingen holdes ansvarlige for overgrepene begått i dronekrigens navn, men noen føler skyld.

Sivile tap og mentale sår
Dronekrigens konsekvenser for sivilbefolkningen i områdene som er rammet har blitt dokumentert av flere organisasjoner, aktivister og journalister. En nylig publisert rapport om dronekrigen i Jemen, utarbeidet av den sveitsiske organisasjonen Alkarama, dokumenterer høy forekomst av stress, paranoia, angst, søvnløshet, og andre symptomer på post-traumatisk stresslidelse, både blant individer som har blitt direkte rammet av droneangrep, og individer som bor i rammede områder.

Dette er et resultat av uvissheten og uforutsigbarheten som kommer med å leve under en konstant frykt for angrep man umulig kan beskytte seg mot. Barn mister barndommen til frykt, slutter å leke utendørs, og deres framtid preges av hevnlyst rettet mot de som er ansvarlige for droneangrepene. Mange klager på høyt blodtrykk og frykt for høye lyder, og det har også blitt rapportert om spontanaborter som resultat av frykt for angrep. Manglende ansvarliggjøring og rettferdighet for ofrene øker følelsen av avmakt og fortvilelse, og fører til sinne, spesielt blant menn.

Såkalte ”signature strikes” dreper på grunnlag av spesielt definerte typer oppførsel man assosierer med terrorister eller terroristorganisasjoner. Den tilsynelatende vilkårligheten og hemmeligholdet rundt hvem som kan drepes, og på hvilket grunnlag, bidrar til en konstant tilstand av angst. Rapporten, Traumatising Skies, konkluderer med at bare det å bo i et rammet område er tilstrekkelig til å utvikle alvorlige psykologiske lidelser, og kaller dette grusom, inhuman og nedverdigende behandling av sivile, et brudd på den jemenittiske befolkningens grunnleggende menneskerettigheter.

Teamene
Fra USAs president, som hver tirsdag går gjennom en ”Kill List” med dronemål, til CIAs øverste juridiske embetsmann, som signerer på hvert av navnene som får dødsdommen, sprer droneprogrammets pyramide seg ut- og nedover. Kjernen i luftvåpenets droneprogram er piloten og kameraoperatøren som styrer den enkelte dronen fra store baser i Nevada, Arizona og Missouri. Men rundt seg har de bilde- og etterretningsanalytikere, flyveledere, etterretningskoordinatorer, militæradvokater, sikkerhetsobservatører, og, tusenvis av kilometer unna, folk med ansvar for at dronen tar av og returnerer som planlagt. Alt i alt kan en typisk dronepatrulje bestå av 59 individer utstasjonert i felt, 45 involvert i å kontrollerer oppdraget, og 82 som samler og analyserer data. Luftforsvaret opererer til enhver tid 65 slike patruljer, og i tillegg kommer mulige CIA-styrte operasjoner.

Skader i egne rekker
Det er ikke bare ofrene og deres familier som betaler prisen for dronekrigen, selv om det er de som bærer den absolutt tyngste byrden. Bilde- og etterretningsanalytikerne er deltagerne i dronekrigen som har tilgang til det mest fullstendige bildet av operasjonene. De er ofte unge, mange av dem kun tenåringer, med lav utdanning og begrenset erfaring fra militæret. De arbeider lange skift, tilbragt foran en skjerm med bildemateriale som konstant tikker inn fra droner på den andre siden av kloden. Dersom analytikerne observerer mistenkelig oppførsel, eller noe de mener er et våpen, gir de beskjed til piloten som kontrollerer dronens missiler. En feilaktig tolkning eller et sekunds manglende konsentrasjon kan lede et uskyldig menneske i døden. Luftforsvaret mister denne typen personale fortere enn de klarer å erstatte dem, blant annet grunnet eksponering for stress, dødelige droneangrep og de traumer dette medfører blant personalet involvert. Denne reduksjonen i personalet medfører utvidete arbeidstider og mindre ferier for de gjenværende, noe som igjen forsterker det psykiske presset.

Studier utført på droneoperatører har vist økte forekomster av post-traumatisk stresslidelse. Cian Westmoreland, som hjalp til med å sette opp kommunikasjonssystemet brukt til droneoperasjoner i Afghanistan, er en av stadig flere veteraner som har valgt å snakke ut om sine erfaringer med droneprogrammet. Westmoreland har i ettertid opplevd mareritt om sivile som har blitt drept som et resultat av hans støtte til å sette opp droneprogrammet, og han har sammen med den tidligere kameraoperatøren Brandon Bryant etablert organisasjonen Project Red Hand for varslere og deres støttespillere. Målet med organisasjonen er å oppfordre andre til å stå fram, slik at sannheten om dronekrigen og andre eksempler på overgrep kommer ut. Bryant mener han har vært involvert i drapene på rundt 1600 mennesker, og har blitt diagnostisert med post-traumatisk stresslidelse etter sin tjeneste som droneoperatør. Han har uttalt seg svært kritisk til etterretningen som ligger til grunn for angrepene, umenneskeliggjøring av målene og drap på sivile, inkludert barn.

Militære kontraktører
Denne slitasjen på personalet, og det resulterende frafallet, har gjort at mye av arbeidet med å analysere de tusenvis av timene med videomateriale fra amerikanske droner er outsourcet til private selskaper som BAE Systems og General Dynamics. Analytikerne i disse selskapene tjener nesten dobbelt så mye som en som gjør tilsvarende jobb i flyvåpenet. Tidligere erfaring med militære kontraktører viser at åpenhet og kvalitetssikring ikke nødvendigvis har høyeste prioritet. I denne sammenhengen kan det medføre drap på sivile og fortsatt manglende ansvarliggjøring.

Evig krig
Menneskerettsorganisasjonen Reprieve slo mot slutten av 2014 fast i en rapport at droneangrep iverksatt for å drepe 41 identifiserte individer i Pakistan og Jemen førte til 1147 dødsfall. Det er ingen krav om at bevis mot de drepte må presenteres offentlig, noe som medfører at alle som drepes kan stemples med merkelappen ´terrorist´ uten mulighet til å kontrollere at det faktisk stemmer. Det faktum at etterlatte ikke får vite hvorfor deres familiemedlemmer ble likvidert gjør at de ikke er i stand til å bevise deres uskyld, noe som bidrar til sosial stigmatisering. Dette er ting som bidrar til sinne og hevnlyst, noe som igjen kan styrke rekrutteringen til voldelige grupper. USA rettferdiggjør dronekrigen ved å vise til sin rett til selvforsvar mot grupper som Al Qaida. Men den konflikten som det vises til er så løst definert og så vag at dette i praksis gir USA rett til å drepe hvem som helst, og legger grunnlaget for en evig krig med global utstrekning. En krig som også kan utvides til å omfatte Europa.

Dronekrigens ofre

I slutten av april skjedde noe litt utenom det vanlige. Barack Obama gikk ut og beklaget at to sivile menn ble drept i et amerikansk droneangrep i Pakistan. Obama sendte sine dyptfølte kondolanser til de to mennenes familier, tok på seg det hele og fulle ansvar for de to dødsfallene, og lovet en granskning av angrepet. For å unngå unødvendig høye forventninger la han imidlertid raskt til at han gikk ut i fra at en granskning ikke ville avdekke noe ulovlig.

Omfattende overvåkning
De to mennene var den amerikanske utviklingseksperten dr. Warren Weinstein og den italienske bistandsarbeideren Giovanni Lo Porto. De ble bortført i henholdsvis 2011 og 2012, og holdt fanget av Al Qaida i en leir i Sør-Waziristan i Pakistan, ikke langt fra den afghanske grensen. Det amerikanske droneangrepet mot leiren kom i januar i år, etter hundrevis av timer med overvåkning. Angrepet var rettet mot påstått viktige militære mål, uten at CIA var klar over at de to vestlige gislene også befant seg på stedet.

Det som gjør denne hendelsen til noe utenom det vanlige, er åpenheten fra Washingtons side. Bare i Pakistan regner man med at opp mot 1000 sivile er drept i amerikanske droneangrep siden 2004, og den amerikanske administrasjonen er vanligvis ikke åpen om navnene på de som blir drept i disse angrepene eller hva som ligger bak beslutningen om å gå til angrep.

Uklart hvem som drepes
To sivile vestlige ofre fører til en offisiell beklagelse, mens nesten 1000 pakistanske ikke engang fortjener den anerkjennelsen det ville være å offentliggjøre navnene deres eller årsaken til at de ble drept. Kravet burde selvsagt være at de som står bak angrepene som tar livet av uskyldige sivile burde holdes ansvarlige for disse. Men det er ingen grunn til å tro at disse ofrene skal behandles på en måte vi forventer av en rettsstat. De er bare nok et bidrag til det store sorte hullet som er USAs dronekrig.

Det er mye som tyder på at CIA, tidligere spionbyrå nå paramilitær likvideringsekspert, generelt mangler forståelse for hvem de dreper. Kanskje en logisk konsekvens av et system som klassifiserer alle menn i militær alder som militante inntil det motsatte er bevist. I en dronekrig som ikke stiller særlig høye krav til bevisførsel vil konsekvensene av en slik retningslinje nødvendigvis bli blodige, og ramme langt flere enn de som internasjonal humanitærrett ville klassifisere som lovlige militære mål.

Påståtte militante likvideres gjennom såkalte ”signature strikes”, angrep på personer hvis adferdsmønster indikerer at de er involvert i terrorvirksomhet, med alle de unøyaktigheter og feiltagelser dette kan medføre. Rundt 25 % av de drepte i dronekrigen i Pakistan blir kategorisert som ”andre militante”, og ikke identifisert ved navn eller gruppetilhørighet. Det er manglende informasjon om hvor mange som faktisk blir drept i droneangrep, og ved flere anledninger har angrep tatt livet av påståtte militante som CIA ikke visste at befant seg på stedet.

Norges rolle
Norge produserer ikke egne kampdroner. I hvert fall ikke ennå. Men norske selskaper produserer overvåkningsdroner som har blitt brukt under krigen i Afghanistan, og tjener gode penger på å levere deler og teknologi til andre lands kampdroner. På den måten er Norge, og selskaper som Chemring Nobel, Prox Dynamics og Nammo, ikke bare involvert i dronekrigen, vi profiterer på den.

Utenriksdepartementets holdning til dette i 2013, uttrykt av daværende statssekretær Gry Larsen, var at det ikke var Norges problem om norske våpen ble brukt på måter som bryter humanitærretten og internasjonale menneskerettigheter. Dette synes ikke å sammenfalle med Norges eksportkontrollregelverk, som eksplisitt uttrykker at faren for at utstyr eller teknologi kan bli brukt på en måte som bryter humanitærretten skal vurderes ved eksport av forsvarsmateriell, og kan være grunn til å avstå fra utsteding av eksportlisens. Og selv når det er noen av våre nærmeste allierte som er ansvarlige for en militær praksis som er lite forenlig med hva internasjonal lovgivning tillater, burde varsellampene blinke.

Krigens ofre
Dronekrigen har vokst og blitt noe annet enn det den startet som. I følge New York Times har CIA kommet til enighet med Pakistan om at de fritt kan drepe medlemmer av Al Qaida i landet dersom de også angriper andre grupper Pakistans myndigheter anser som brysomme. I andre land rammet av dronekrigen, som Yemen og Somalia, ser angrepene på militante grupper mer ut som deltagelse på en av sidene i en borgerkrig enn et konstruktivt forsøk på å redusere terrorisme.

Washington påstår, uten å underbygge dette på noen måte, at droneangrepene har avverget terroraksjoner som ville kostet sivile liv, men det er kanskje verdt å stille spørsmålstegn ved en beslutning om å ofre nesten 1000 sivile for å muligens redde et ukjent antall andre.

Mens dronekrigens henrettelser uten rettssak fortsetter med uforminsket styrke, sitter hundrevis av familier i Pakistan, Jemen og Somalia og lurer på hvorfor barna, søsknene og foreldrene deres ble drept. Det er usikkert om de noensinne vil få svar på det. Men det som er ganske sikkert, er at landet som drepte dem ikke kommer til å beklage det.

 

UKAS HELT: EDINBURGH UNIVERSITY

Edinburgh University trakk høsten 2013 sine investeringer i leverandør av komponenter til amerikanske droner.

edin uniEtter press fra studentgrupper og andre britiske organisasjoner, trekker Edinburgh University sin investering på ca 14,3 millioner NOK i det britiske selskapet Ultra Electronics, fordi selskapet produserer komponenter til USAs kampdroner Predator og Reaper. Disse dronene brukes hyppig av USA i droneangrep i land som Pakistan og Yemen.

Ultra Electronics utvikler komponenter til navigeringssystemene for de amerikanske kampdronene Predator og Reaper. Edinburgh University uttaler at Ultra Electronics ikke tar sosialt ansvar ved å levere komponenter som brukes til å utføre droneangrep, og trekker derfor investeringene. Etter prestisjeuniversitetene Oxford og Cambridge, har Edinburgh University den tredje største investeringsporteføljen med 230 millioner pund som investeres i ulike selskaper. Ved å trekke investeringene, sender universitetet et tydelig signal om at de ikke støtter selskaper som profitterer på dronekrig.

Dette er en viktig seier, og heder og ære skal gå til både aktivistene og universitet. Denne handlingen viser at ansvaret for dagens dronekrig er delt. Leverer du komponenter til kampdroner som brukes i Pakistan, er du medansvarlig i drapene som begås. Investerer du i et selskap som leverer komponenter, har du også ansvar for dette. Dessverre er ikke dette en veldig utbredt holdning, og derfor er Edinburgh University ukas helt.

(PS: Norge leverer komponenter til blant annet Hellfire-missilet som henger på Predator og Reaper-dronen. Liste over norsk droneindustri finner du her).

Hva er dronekrigen?

I dag bomber USA, Israel og Storbritannia med droner i Pakistan, Afghanistan, Jemen, Somalia og Palestina. Ofrene i dagens dronekrig er ofte terrormistenkte og drepes før de får forklart seg. Alt for mange uskyldige drepes i dronekrigen. Kun 2% av de drepte er høyprofilerte terrorister. Hvem er de andre? Det man vet sikkert, er at 175 av dem er barn.

Bruk, utvikling og produksjon av militære droner øker enormt. I dag utvikler, kjøper eller bruker over 75 land droner militært, og vi ser et tiltagende våpenkappløp med droneteknologi globalt. Dette er bekymringsverdig: Droner gjør det enklere for politikerne våre å gå til krig, da de ikke risikerer egne landsmenn og får operere i juridiske gråsoner som i mindre grad gjør dem ansvarlige for drapene de begår. Avstanden mellom overgriper og offer kan også gjøre det lettere for det militære å ta liv. Ønsker vi at slik krigføring skal spre seg?

Norge er alliert i USAs dronekrig, og bidrar med utvikling og eksport av droneteknologi og krigsmateriell. Skal Norge tjene penger på USAs kriger og drap i Somalia, Jemen og Pakistan? Det er på tide med en kritisk debatt om dronekrigen og norges rolle i denne. Fredslaget vil at Norge skal ta avstand fra dronekrigen og stanse norske bidrag til dronekrig.

Krev en stans i dronekrigen og de norske bidragene her!

Les mer i vår informasjonsbrosjyre om dronekrigen og de norske bidragene her:

dronebrosjyre foran design