Dronekappløpet

Droner, en våpentype som inntil ganske nylig var forbeholdt et begrenset antall land, spres nå til stadig flere aktører. Denne spredningen gjør behovet for internasjonal regulering av dronebruken enda viktigere.

USAs presedens
Når det gjelder bruk av droner har USA vært verdens foregangsland. Barack Obama har angrepet flere land enn noen annen amerikansk president siden andre verdenskrig, blant annet gjennom droneangrep på minst 7 land. Disse angrepene har medført tusenvis av sivile dødsfall. I følge Bureau of Investigative Journalism, som følger den amerikanske dronekrigen tett, er kun 10 av de minst 60 menneskene drept av amerikanske droner i Pakistan i 2015 identifisert. Varslere innad i programmet har advart om at opp mot 90 % av ofrene for droneangrep kan være uintenderte, men likevel kategorisert som fiender.

Mange av angrepene gjennomføres på bakgrunn av etterretning fra Skynet, NSAs masseovervåkningsprogram. Skynet overvåker Pakistans mobilnettverk og bruker en maskinlæringsalgoritme som benytter metadata om 55 millioner pakistanere som grunnlag for å vurdere hvert individs sannsynlighet for å være en ”terrorist”. Algoritmen har blitt beskrevet som latterlig optimistisk og ”complete bullshit” av forskningslederen for Human Rights Watchs data-analysegruppe, som mener den kan ha medført at tusenvis av uskyldige kan ha blitt feilstemplet som ”terrorister” og drept av amerikanske droner.

Skynet overvåker reisevaner og adferdsmønstre. Blant annet blir begrenset mobilbruk, overvekt av innkommende samtaler, hyppig telefonskifte, besøk i utlandet, overnatting hos venner, personer som reiser sammen og brukere som ofte slår av telefonen ansett som mistenkelig. Grunnlaget er en antagelse om at terrorister har et adferdsmønster som skiller seg nevneverdig fra andre mennesker. Algoritmen har blitt foret med profilene til kjente terrorister, og bruker dette som utgangspunkt for et poengsystem, der ethvert overvåket individ gis et antall poeng som reflekterer hvor de plasserer seg på en terroristskala. Hvert individ måles ut fra 80 indikatorer, og Skynet setter en terskel for hvilken samlet score en person må oppnå for å regnes som en potensiell terrorist.

Denne bruken av droner skaper hat og motstand mot USA i områdene de amerikanske dronene opererer over, og øker rekrutteringen til terrorgrupper. I et brev til Obama kalte amerikanske militære offiserer droneprogrammet for en av de mest ødeleggende drivkreftene for terrorisme og destabilisering i verden.

Nye dronemakter
Så lenge vår viktigste allierte USA nærmest hadde et monopol på droner ble ikke dronebruken viet stor oppmerksomhet av norske politikere. Men nå har 86 land utviklet eller kjøpt droner, og 19 av disse har væpnede droner eller holder på å anskaffe seg teknologien. 7 land, inkludert USA, har benyttet væpnede droner i kamp, inkludert Kina, Pakistan og Nigeria

I tillegg viser nå forskning at terrorgrupper som IS planlegger omfattende terrorangrep ved hjelp av droner. Gruppen har tidligere brukt droner til produksjon av propagandavideoer og overvåkning, og det har kommet rapporter om eksperimentering med eksplosiver montert på droner. I tillegg til anskaffelse av militære, inkludert væpnede, droner, kan lett tilgjengelige kommersielle droner relativt enkelt modifiseres til å benyttes som våpen.

I tillegg har USA skapt en presedens med sin bruk av droner som andre aktører, statlige og ikke-statlige, nå kan kopiere. Denne presedensen inkluderer de kontroversielle ”signature strikes” mot uidentifiserte menn i militær alder. Obama-administrasjonen har påstått at de mer kontroversielle delene av droneprogrammet skulle fases ut, men det er ingen tegn til at denne typen angrep vil reduseres.

Bedre enn mennesker
En del forsvarere av dronebruken har lenge hevdet at droneangrep medfører færre utilsiktede tap enn angrep med soldater eller jagerfly. Nye undersøkelser av dronekrigføring utenfor erklærte krigssoner viser imidlertid at droneangrep fører til utilsiktede tap som er 35 ganger høyere enn tilsvarende tall for luftangrep i konvensjonelle krigssoner som i Irak, Afghanistan og Syria.

Koalisjonen av land ledet av USA har gjennomført nesten 42 000 luftangrep mot IS siden august 2014, det store flertallet av disse med jagerfly. Forskningsgruppen Airwars har registrert 1118 sivile drept i disse bombeangrepene, eller omtrent 1 sivil pr. 37 angrep. Tilsvarende tall for Afghanistan, også her med den store overvekten av angrep utført med fly, er 1 sivil pr. 21 angrep. Når det gjelder droneangrep i Afghanistan ble 1 sivil drept for hver 9. bombe. Dersom vi ser på droneangrep utenfor erklærte stridssoner, som Pakistan, Jemen og Somalia, var tilsvarende tall 1 sivil pr. 1,6 angrep.

Dette samsvarer med funnene i en rapport publisert av en amerikansk militær rådgiver i 2013. Denne rapporten konkluderte med at droneangrep i Afghanistan medførte over ti ganger så mange sivile tap som flyangrep, og pekte på mer omfattende opptrening av piloter som mulig medvirkende årsak.

I tillegg kan strategier benyttet av målene for angrepene, samt situasjonene droner benyttes i, spille inn. Men uavhengig av årsaken, viser tallene at bruken av droner medfører høyere sivile tap.

Norske droner?
Norge har utviklet og solgt droner, blant annet til Storbritannia, som har blitt brukt i krigen i Afghanistan. I tillegg bidrar norske selskaper med deler og eksplosiver til angrepsdroner brukt i USAs dronekrig. Nå er det også flere som mener at Norge må utvikle egne angrepsdroner.

Major Truls Røkke, hovedlærer ved Luftkrigsskolen i Trondheim, er blant dem som har uttalt at Norge bør være sterkere involvert i utviklingen av droner, først og fremst overvåkningsdroner, men at væpnede droner også er noe vi i større grad må diskutere.

Som et lite land har Norge en interesse i en verdensorden bygget på folkeretten. Med økende spredning av droner risikerer vi en verden hvor en rekke land følger reglene for dronekrig etablert av USA, med angrep på egendefinerte fiender på andre lands territorium. Dette kan også ramme Norge. Dronemarkedet vil fortsette å stige, og spredningen av teknologien vil fortsette å øke. Det er derfor behov for internasjonal regulering av spredning og bruk av droner, og dette er noe Norge bør gå i bresjen for. I tillegg er det så mange problematiske aspekter ved bruk av væpnede droner, at norsk anskaffelse vil nødvendiggjøre mekanismer for grundig vurdering av hvert angreps lovlighet, etterforskning av påståtte utilsiktede tap, og ansvarliggjøring av eventuelle skyldige, samt åpenhet rundt under hvilke omstendigheter droneangrep anses som lovlig og det juridiske grunnlaget for hvert enkelt angrep.

Ikke-statlige aktørers bruk av kommersielt tilgjengelige droner

Larry Friese har i samarbeid med N.R Jenzen-Jones og Michael Smallwood publisert en spesialrapport om bruken av kommersielt tilgjengelige droner. De har analysert hvordan denne teknologien brukes i krigssammenheng både av militære og ikke-statlige aktører. De har også tatt for seg hvordan droner kan brukes til jordbruk og humanitært arbeid. Denne artikkelen fokuserer på hvordan ikke-statlige aktører benytter seg av teknologien.

Tidlig bruk av ubemannede flyvåpen
Den første gruppen vi kjenner til begynte å eksperimenterte med små ubemannede flyvåpen på begynnelsen av 1990 tallet. Det var den Japansk apokalyptiske gruppen Aum Shinrikyo. Organisasjon, som er kjent for terrorangrepet på Tokyos undergrunnsbane i 1994, testet et fjernstyrt helikopter med spraysystemer for nervegass. Al-Qaeda har påstått at de har modifisert kommersielle droner for bruk i terrorangrep, rettet mot George W. Bush og andre verdensledere. Det har i nyere tid blitt oppdaget flere planlagte angrep med droner som ikke har blitt utført.

Rapporten peker på hvordan flere terrorangrep har blitt forhindret i USA. Christopher Paul, en amerikaner som ble trent av al- Qaeda i Afghanistan, ble funnet skyldig i å planlegge terrorangrep i USA og Europa. Paul skal ha forsket på bruken av modellhelikoptre og modellbåter som potensielle leveringsplattformer for eksplosive enheter. I 2011 ble en annen amerikansk borger, Rezwan Ferdaus tatt for å planlegge terror. Hans hensikt var å fly fjernkontrollerte modellfly med eksplosiver inn i amerikanske regjeringsbygninger.

I Ukraina har både det ukrainske militæret og ikke-statlige aktører tatt i bruk ubemannede flysystemer. Droner har særlig blitt brukt til å observere motstanderen. Separatistene har også brukt droner til voldelige formål. Rapporten viser til at separatister har brukt ubemannede flysystemer til å slippe håndgranater på ukrainske soldater.

Det mest betydningsfulle antall kommersielle droner har blitt utplassert av ikke-statlige aktører i Syria, Irak og langs den østlige grensen av Libanon, i hovedsak siden midten av 2014. Den Islamske Stat (IS) er ansvarlig for en stor andel av disse luftfartøyene.

IS sin bruk av droner er tydelig i deres mange propagandafilmer. Det framstår som om dissa i hovedsak brukes til etterretning og innhentning av informasjon. I august 2014 publiserte gruppen en video som viste bruken av flere droner over Tabqa-flybasen. Like etter ble området okkupert av IS-styrker. Bildene var for utydelige til å uthente taktisk informasjon, men ga IS et generelt bilde av anleggets struktur, geografi og forsvarsposisjon.

Rapporten nevner også at IS har truet med å angripe mål i Israel med droner. Det er sannsynlig at organisasjoner som IS fester symbolsk verdi til bruken av ubemannede flysystemer i krig, spesielt i områder hvor slik teknologi historisk sett har blitt brukt av mektigere motstandere, som USA og Israel. Forskerne mener det er en viss prestisje knyttet til det å operere droner.

Det er også noen ikke-statlige aktører som planlegger å bruke droner til humanitære formål. De ønsker blant annet å levere forsyninger til Aleppo via lufta. Problemet med den type bruk er at sjansen er stor for at humanitære droner havner i hendene på bevæpnede styrker på bakken.

I Mexico har ubemannede flysystemer blitt brukt til å transportere narkotika til USA. I 2014 ble det estimert at 150 smuglerfly ble fløyet over grensen. I fremtiden, når droner kan transportere større mengder, anslår rapporten at denne formen for smugling vil bli mer attraktiv.

I Libya, Pakistan og Colombia har det også blitt oppdaget fjernkontrollerte fly som hovedsakelig har innhentet informasjon eller blitt brukt til å overvåke områder.

Trender
Rapporten slår fast at ikke-statlige aktører vil ta i bruk hvilken som helst tilgjengelig droneteknologi. Ikke-statlige aktørers økende bruk av kommersielt tilgjengelige ubemannede flysystemer går hånd i hånd med den synkende prisen på og tilgjengeligheten av teknologien, som sannsynligvis vil være hoveddrivkraften bak oppkjøp av disse systemene. Andre grunner kan være den omfattende bruken av slike systemer av NATO-styrker, den økende profileringen av slike systemer i media, radikalisering av vestlig ungdom, regional utvikling i droneteknologi og spredningen av slik teknologi til bevæpnede styrker i utviklingsland.

Kommersielle ubemannede flysystemer kan kjøpes av ikke-statlige aktører direkte fra produsentene. Mange av disse selskapene er tilstede på nettet og tilbyr frakt til hele verden. I noen tilfeller er dronesystemer tilbudt gratis av individer eller organisasjoner som støtter de ulike gruppene. Langs den libanesisk-syriske grensen har flere blitt arrestert fordi de har prøvd å smugle droner inn i konfliktområdet. Derfor ønsker libanesiske myndigheter å overvåke og kontrollere salget av droner.

Forskerne bak rapporten mener at distribusjonen av kunnskap gjennom internett, har gjort det relativt enkelt å finne instruksjoner for hvordan man operer og forbedrer ubemannede flysystemer. Overvåkning og informasjonshenting er og vil sannsynligvis forbli hovedoppgavene til disse systemene, som blant annet kan assistere i å identifisere mål.

Nasjonal og internasjonal kontroll
Eksisterende eksportkontroll av våpen og annet militært materiell dekker generelt ikke kommersielt tilgjengelige ubemannede flysystemer. Et alternativ kan være å innføre økonomiske sanksjoner mot stater som er kjent for å forsyne ikke-statlige aktører med droneteknologi. I november 2015 ga USA bøter til to kinesiske bedrifter og en libanesisk bedrift, mistenkt for å forsyne Hezbollah med droneteknologi. Den libanesiske regjeringen har begynt å overvåke salg av ubemannede flysystemer og krever at sivile kjøpere har tillatelse fra militæret før de får kjøpe visse dronedeler.

Ulike tiltak har blitt diskutert og akseptert i flere land i verden, men det er store utfordringer tilknyttet implementeringen av disse tiltakene. Rapporten forklarer at utviklingsland vil bli utsatt for press for å åpne markedene for selskaper som selger teknologien eller dronene, eller risikere at selskapene fokuserer på konkurrerende nasjoner. Den største utfordringen vil bli å finne en global tilnærming til eksportkontroll. En betydelig andel av dronene som har havnet i hendene på ikke- statlige aktører er produsert i Kina, og derfor vil eksportkontroll kun i vestlige stater ha liten effekt.

En annen utfordring er knyttet til hvordan sivile bruker droneteknologi. Hver nasjon må finne en balanse mellom lovlig bruk for sivile formål og innstramminger for å hindre uønsket bruk. Mange nasjoner kontrollerer allerede programvare relatert til ubemannede flysystemer, men finner det vanskelig å stramt kontrollere autopilotsystemer og sensorer fordi mange av de samme komponentene finnes i forbrukerelektronikk, som smarttelefoner.

Bekjempe ubemannede flysystemer
Flere systemer har blitt utviklet for å håndtere truende eller ulovlig bruk av droner. Rapporten viser til at flere militære enheter allerede har introdusert teknologi som kan spore, identifisere og engasjere ubemannede systemer. Men dagens metoder for bruk av missiler og lasere er både kostbare og klønete for bruk i bebygde sivile områder.

Politiet i Tokyo har tatt i bruk en flåte av ubemannede flysystemer med et nett, som fanger mistenkelige droner. I Nederland utforskes muligheten til å bruke trente rovfugler.

Konklusjon
Rapporten konkluderer med at droneteknologi brukt av ikke-statlige, bevæpnede aktører gir grunn til bekymring. Historisk sett har bruken av droner av ikke-statlige aktører vært sporadisk og lite utviklet. I pågående konflikter i Midtøsten og Ukraina har derimot ikke-statlige aktører utnyttet globale framskritt i kapabilitet og tilgjengelighet av kommersielle droner. Det er tydelig at stridende i mange av disse konfliktområdene ser nytten av denne teknologien og setter pris på funksjonene som stadig utvikles. Andre grupper, inkludert kriminelle, ser lignende fordeler.

Forbedringer i design, materialer og nyttelast har gjort moderne systemer mindre og enda lettere å transportere. Integrasjonsmuligheter med enkelt tilgjengelig elektronikk, som smarttelefoner, gir rask funksjonsutvikling, i tillegg til å gjøre systemene enklere å styre. Mange tradisjonelle produksjonsbarrierer har blitt senket ettersom nye produksjonsmetoder som additiv produksjon (3D-printere), blir tilgjengelig. Tilgang til kunnskap og finansiering blir stadig større på grunn av åpne kilder og crowdfunding-bevegelser.

Plattformer hovedsakelig brukt til overvåkning og etterretning, spesielt videokameraer, vil forbli den dominerende typen nyttelast for kommersielle forbrukere og militære droner. Videoteknologi til fortsette å utvikle seg parallelt med forbrukerelektronikk. Infrarøde kameraer er og vil sannsynligvis forbli en foretrukket nyttelast på grunn av sivile bruksområder og militære nytte. Ikke-dødelige offensive nyttelaster er allerede en realitet for politioperasjoner og militære smådroner. Fremskritt innen minatyrisering av PGMs og integrering av ammunisjon for små plattformer avanserer i raskt tempo. Improviserte eksplosive leveringsenheter kan bli stadig mer vanlig. Offensiv nyttelast som potensielt er tilgjengelig for ikke-statlige aktører inkluderer håndvåpen, forskjellige typer eksplosiver, kjemiske eller biologiske midler og radioenheter for elektronisk krigføring og digitale angrep.

Det foregår en betydelig utvikling av kommersielle droner, og statlige og militære utviklere og forbrukere søker å forbedre batterier og sensorer. Sverming ved bruk av små droner gir flere fordeler, blant annet behov for færre piloter, muligheten for lavere kostnader og reduserte krav for kommunikasjon over avstand.

Militæret er for øyeblikket primærdrivkraften for denne teknologien. Sømløs luftområdeintegrering er nødvendig for operasjoner som foregår utenfor det visuelle synsfeltet. Ubemannede flysystemer må være i stand til å oppdage andre luftfartøyer i nærheten, sanse om de er en trussel og deretter manøvrere for å unngå kollisjon med tilsvarende effektivitet som et bemannet luftfartøy. Utviklingen på dette feltet vil være avhengig av utvikling innen minatyrisering av nøkkelkomponenter og kontrollerende programvare. Statlige og militære brukeres bekymringer og prioriteringer rundt håndteringen av luftområder er ikke nødvendigvis reflektert av produsenter for det kommersielle markedet.

Rapporten hevder det er sannsynlig at vi vil se en økning i kvantitet, variasjon og evner hos kommersielle droneplattformer tatt i bruk av ikke-statlige aktører. Hvorvidt disse aktørene er i stand til å opprettholde en varig drone-kapabilitet, spesielt med tanke på mer avanserte systemer under utvikling, kan være avhengig av arbeidet som gjøres for å hindre spredning av denne teknologien.

Enhver innsats for å hindre spredning vil sannsynligvis møte store utfordringer, primært tilknyttet bruken av teknologi som komprimerer kommersielle dronesystemer. Nasjonale tilnærminger til regulering kan vise seg å være nyttige med hensyn til å innføre spesifikke sanksjoner eller forbud rettet mot ikke-statlige aktører, deres agenter og samfunn som støtter dem. Sikring av samarbeidet mellom produsenter og forhandlere og tiltak for å engasjere kommersielle aktører og hobbymiljøer, vil sannsynligvis være nødvendig for å oppnå suksess ved sprednings-forhindrende tiltak.

Teknisk kontroll er et annet alternativ for de som ønsker å kontrollere bruken av droner. Uformell teknisk kontroll er allerede brukt av noen produsenter. Denne fremgangsmåten har derimot sine restriksjoner. Spesielt ikke-statlige aktører kan ønske å fjerne eller omgå kontroll som begrenser hvor og hvordan de kan operere ubemannede flysystemer.

Våpen, trening og doktriner som har til formål å bekjempe droner vil sannsynligvis få økt finansiering fra militær og privat sektor. Utvikling av kostnadseffektive tiltak for å møte kommersielle droner vil sannsynligvis bli hovedfokuset til denne industrien. Taklingen av dronetrusler innenfor sivile områder har behov for nye måter å tenke på, som minimaliserer faren for sivile tap.

Ikke-statlige aktører vil fortsette å bruke kommersielle droneplattformer for å støtte forskjellige typer oppdrag. Disse vil sannsynligvis i all hovedsak forbli relatert til overvåkning og etterretning, rettet mot informasjon som det på andre måter ville vært vanskelig eller umulig for slike grupper å få. I tillegg vil bruken av droneplattformer av enhver type kunne fungere som en propagandaseier for disse gruppene.

Mens noen ikke-statlige aktører får mer erfaring med å bruke droneplattformer, vil ny og teknisk avanserte bruksmåter utvikles. Ikke-statlige gruppers mulighet til å bevæpne kommersielle droner vil være avhengig av utviklingen av ammunisjon for militære droner og spredningen av disse våpnene. Her kan eksportkontroll spille en viktig rolle.

Skrevet av Anneli Setalo

Dronekrigen som en forlengelse av kolonialisme?

Madiha Tahir, en doktorgradskandidat fra Columbia University, har i en ny rapport satt nåtidens droneangrep i et historisk perspektiv. Hun sammenligner politikken bak dronekrigen med tiden da dagens Pakistan var en engelsk koloni.

Hun snakker om at styresettet i ”the federally Administered Tribal Areas (FATA)” langs den afghansk-pakistanske grensen ble konstruert i sin tid av britiske imperialister for å produsere og legitimere statlig vold. Det er det samme styresettet som i dag brukes for å rettferdiggjøre dronebombing.

”Stammeområdene” (FATA), er blitt beskrevet som et forbudt, fjernt og lovløst område. Dette mener Madiha blir feil. Selv om det ikke fantes noen offisiell lovregulerende etat, har FATA alltid blitt styrt gjennom lov og administrative strukturer. Britene fikk i hovedsak kontroll over området ved å bestikke lokale ledere og gi kollektive straffer. Kolonistene var dermed svært involvert i å strukturere egne lover. Det ble gitt penger til Malikene, en form for stammeledere, i hver stamme, mot at de skulle opprettholde trygghet for koloniale styrker og holde kontroll over stammeproblemer. Hvis Malikene ikke klarte dette bombet britene området ved hjel av fly. Tanken var at lovløshet på bakken rettferdiggjorde bomber fra himmelen.

Siden 2004 har amerikanske droner bombet disse stammeområdene ved hjelp av droner.

I dagens Pakistan ligger den samme logikken i bunn. Stammeområdene blir kontrollert av Frontier Crimes Regulations (FCR). FCR er basert på britenes lovgivning i området, ikke Pakistans grunnlov. Politisk utnevnte agenter kontrollerer området på vegne av presidenten. Disse agentene har urovekkende mye autoritet mens ansvarligheten er nærmest ikke-eksisterende.

Den pakistanske staten mener at ” stammene regulerer sine egne affærer i henhold til kulturelle regler og uskrevne koder, karakterisert av et kollektivt ansvar.” Madiha mener problemet med dette er at staten gjennom FCR, gir uttrykk for at kollektiv ansvarlighet er en del av stammens kultur. Gjennom FCR rettferdiggjør de at hele familier og slektskapsgrupper kan bli kollektivt straffet ved kun mistanke om ulovlig aktivitet fra et stammemedlem. Kollektive straffer kan være økonomiske sanksjoner, fengsling og død.

Før Taliban-krigeren Nek Mohammad ble drept i et droneangrep i 2004, prøvde pakistanske myndigheter å fange ham ved å innføre blokader og økonomiske sanksjoner. Disse sanksjonene ble stående flere uker etter hans død i et forsøk på å få lokalbefolkningen til å slåss mot og overgi opprørere. Disse sanksjonen skadet bedriftene i området og svekket tilliten til staten.

Madiha mener det ikke er noen tilfeldighet at alle områdene som for tiden blir bombet av amerikanske droner tidligere var kolonisert. Poenget hennes er ikke hvordan historien har ødelagt stammeområdene, men hvordan dronene er en ny måte å sortere mennesker inn i stammer på den ene siden og moderne borgere på den andre. Moderne borgere er sett på som individuelle mennesker med rettigheter, mens stammene er ”bakvendte” og må beherskes kollektivt.

Dronebomberne er avhengige av dette systemet. Bare ett av 413 drone-angrep har rammet utenfor stammeområdene. Vi kjenner ikke identiteten til de fleste døde. Det er ansett som lovlig å straffe hele grupper, arrestere dem, begrense dem og innføre portforbud. Dronene har lisens til å ikke skille mellom menneskene på bakken i disse områdene. I FATA er det akseptabelt å slippe bomber uten å erklære krig. I denne sonen har 1, 147 mennesker blitt drept, mens målet var 41 menn. Det er ingen retningslinjer for hvem som er militante, fordi det ikke har noen betydning.

Madiha trekker i den forbindelse frem utsagnet til president Obama: ”Enhver mann i militær alder, som er drept i en bombesone vil bli regnet som en militant”. Disse ordene mener hun bekrefter at USA fortsatt operer som kolonister i området. Den eneste forskjellen er at de nå bruker ”drapsmaskiner.”

Skrevet av Anneli Setalo

Storbritannias første dronelikvidasjon

I august i år foretok Storbritannia for første gang målrettede likvidasjoner ved hjelp av droner. Britisk droneaktivitet har økt kraftig det siste året, spesielt i Irak og Syria, men dette var, i alle fall offisielt, det første tegnet på en ny kurs i Storbritannias dronekrig.

Kampen mot IS
Det første målet for Storbritannias program for målrettede dronelikvidasjoner var den 21 år gammel britiske statsborgeren Reyaad Kahn, som kjempet for IS i Syria. Ruhul Amin, også han britisk statsborger, og en uidentifisert mann, ble også drept i angrepet. De tre mennene ble henrettet av en Reaper-drone utenfor den syriske byen Raqqa 21. august. Tre dager seinere ble en tredje britisk statsborger, Junaid Hussain, drept i et felles britisk og amerikansk droneangrep. Cameron uttalte i ettertid at han er forberedt på å gjøre det samme igjen for å konfrontere trusler mot Storbritannia, samme hvor de måtte oppstå.

Regjeringen rettferdiggjorde først angrepene som selvforsvar mot nært forestående terrorangrep. I et brev til FN endre regjeringen seinere forklaringen, og hevdet at angrepet var et ledd i forsvaret av Irak, hvor britiske styrker er utstasjonert etter invitasjon fra den irakiske regjeringen.

På tynn is
Det er imidlertid visse problemer knyttet til regjeringens forsøk på å rettferdiggjøre likvidasjonene. Når det gjelder påstanden om at mennene ble drept i selvforsvar, hevdet regjeringen å ha bevis for planlagte terrorangrep, men da disse bevisene ikke har blitt offentliggjort er det vanskelig å vurdere hvorvidt dette stemmer. Det planlagte terror-angrepet som lå til grunn for likvidasjonen av Reyaad Khan, skulle i følge kilder i regjeringen utføres mot den britiske Dronningen under et arrangement som allerede var avsluttet da Khan ble drept, så det er vanskelig å se hvordan dette angrepet kunne være nært forestående. Opplysninger om at Khan skal ha blitt plassert på en drapsliste i august taler også imot at henrettelsen kom som svar på en umiddelbar trussel.

For å kunne klassifiseres som selvforsvar må likvidasjonen utføres for å avverge en trussel som er nært forestående, overveldende, og umulig å avverge på andre måter. Det er så langt ikke mye som tyder på at likvidasjonen kan rettferdiggjøres som selvforsvar under internasjonal lovgivning.

Når det gjelder argumentet om at mennene ble likvidert for å forsvare Irak, oppstår det også her problemer. Britiske styrker er, som nevnt, utstasjonert i Irak etter invitasjon fra landets regjering, men Storbritannia er ikke blant partene i konflikten i Syria. Et angrep på IS inne i Syria som del av forsvaret av Irak åpner for spørsmål om hvorvidt dette er lovlig under internasjonal lovgivning. Philippe Sands, ekspert på internasjonal rett ved University College i London, har slått fast dette ikke er lovlig, og at regjeringens angrep på mål i Syria er et brudd på internasjonal lovgivning.

De juridiske aspektene ved angrepet skal nå granskes av parlamentets etterretnings- og sikkerhetskomité og menneskerettighetskomité.

Motstand
Endringen i Storbritannias dronepolitikk har blitt møtt med misnøye i flyvåpenet. Air Marshal Iain McNicoll, tidligere assisterende Øverstkommanderende for operasjoner ved luftforsvarets hovedkvarter, er blant dem som ikke deler regjeringens oppfatning om at droneangrepene er lovlige. Flere offiserer har uttrykt bekymring for at Storbritannia nå ser ut til å bevege seg enda nærmere en dronepraksis satt i system av USA, med en bruk av målrettede henrettelser som kan være i strid med internasjonal rett og dermed i teorien åpne for rettslig forfølgelse av britiske droneoperatører.

Offiserer i flyvåpenet har i tillegg advart regjeringen om at dronepiloter arbeider svært lange dager under stort press, og har begynt å vise tegn til post-traumatisk stresslidelse som følge av kaldblodige drap på mennesker på den andre siden av kloden.

Tidligere denne måneden kom det fram at en referanse til viktigheten av å handle i henhold til internasjonale lov er fjernet fra de etiske retningslinjene som gjelder for britiske statsråder. Til tross for at det er liten fare for at britiske politikere blir holdt ansvarlige for brudd på internasjonal lovgivning, kunne referanser til Storbritannias internasjonale juridiske forpliktelser i de etiske retningslinjene i alle fall minnet ministrene på at det er visse rammer de er forpliktet til å holde seg innenfor. Nå prøver de ikke engang å late som.

Universell

An MQ-9 Reaper unmanned aerial vehicle taxies after landing at Joint Base Balad, Iraq, Nov. 10. Reapers are remotely piloted and can linger over battlefields, providing persistent strike capabilities to ground force commanders. This Reaper is deployed to the 46th Expeditionary Reconnaissance and Attack Squadron from Creech Air Force Base, Nev. (U.S. Air Force photo/Tech. Sgt. Erik Gudmundson)

e standarder?
Forskere advarer mot at droner sannsynligvis vil bli brukt av terroristgrupper mot vestlige mål i løpet av relativt kort tid, ettersom teknologien blir stadig mer tilgjengelig. I Storbritannia er det allerede snakk om å utvikle et nytt forsvarsnettverk, blant annet som forsvar mot droner, bestående av missilsystemer og utstyr for å forstyrre radiofrekvensen benyttet for å styre droner.

Med nye statlige og ikke-statlige aktørers inntog på dronemarkedet må vi huske at statene som fører dagens dronekriger setter en standard som vil prege det internasjonale samfunnets spillerom for å bruke internasjonal lov til å håndtere overgrep begått under framtidige dronekriger og -angrep. Internasjonal lovgivning har så langt ikke vært til stor hjelp for å stanse droneangrep eller holde noen ansvarlig for brudd på folkeretten som resultat av droneangrep. Dersom vi forventer samme standard fra framtidens dronebrukere, er det god grunn til å utvikle forsvarssystemer.

Cameron har gitt seg selv retten til å sende droner mot mål hvor som helst i verden, på ikke-eksisterende eller svært tynt juridisk grunnlag, og uten noen form for innsyn eller demokratisk kontroll. På samme måte som under USAs dronekrig kommer uskyldige sivile, inkludert barn, til å bli drept, og det er trolig at ingen vil bli stilt til ansvar for disse drapene. Regjeringer klarer alltid å finne juridiske rådgivere som kan argumentere for at det de gjør er innenfor lovens rammer. Men dagens dronekrig skaper en presedens for morgendagens dronekriger og –angrep, en standard som senere dronebrukere også skal dømmes etter, og spørsmålet er om stater som USA og Storbritannia synes det er akseptabelt at andre lands dronebruk dømmes etter samme kriterier som deres. Svaret er sannsynligvis nei.

Dronekrigen kan slå begge veier

Apparatet rundt USAs dronekrig er stort, og skaper en spredning av ansvar og moralsk distansering som gjør at mange av de involverte mister forståelsen for konsekvensene av sine handlinger. Men det er noen som tar inn over seg hva de har bidratt til. Ingen holdes ansvarlige for overgrepene begått i dronekrigens navn, men noen føler skyld.

Sivile tap og mentale sår
Dronekrigens konsekvenser for sivilbefolkningen i områdene som er rammet har blitt dokumentert av flere organisasjoner, aktivister og journalister. En nylig publisert rapport om dronekrigen i Jemen, utarbeidet av den sveitsiske organisasjonen Alkarama, dokumenterer høy forekomst av stress, paranoia, angst, søvnløshet, og andre symptomer på post-traumatisk stresslidelse, både blant individer som har blitt direkte rammet av droneangrep, og individer som bor i rammede områder.

Dette er et resultat av uvissheten og uforutsigbarheten som kommer med å leve under en konstant frykt for angrep man umulig kan beskytte seg mot. Barn mister barndommen til frykt, slutter å leke utendørs, og deres framtid preges av hevnlyst rettet mot de som er ansvarlige for droneangrepene. Mange klager på høyt blodtrykk og frykt for høye lyder, og det har også blitt rapportert om spontanaborter som resultat av frykt for angrep. Manglende ansvarliggjøring og rettferdighet for ofrene øker følelsen av avmakt og fortvilelse, og fører til sinne, spesielt blant menn.

Såkalte ”signature strikes” dreper på grunnlag av spesielt definerte typer oppførsel man assosierer med terrorister eller terroristorganisasjoner. Den tilsynelatende vilkårligheten og hemmeligholdet rundt hvem som kan drepes, og på hvilket grunnlag, bidrar til en konstant tilstand av angst. Rapporten, Traumatising Skies, konkluderer med at bare det å bo i et rammet område er tilstrekkelig til å utvikle alvorlige psykologiske lidelser, og kaller dette grusom, inhuman og nedverdigende behandling av sivile, et brudd på den jemenittiske befolkningens grunnleggende menneskerettigheter.

Teamene
Fra USAs president, som hver tirsdag går gjennom en ”Kill List” med dronemål, til CIAs øverste juridiske embetsmann, som signerer på hvert av navnene som får dødsdommen, sprer droneprogrammets pyramide seg ut- og nedover. Kjernen i luftvåpenets droneprogram er piloten og kameraoperatøren som styrer den enkelte dronen fra store baser i Nevada, Arizona og Missouri. Men rundt seg har de bilde- og etterretningsanalytikere, flyveledere, etterretningskoordinatorer, militæradvokater, sikkerhetsobservatører, og, tusenvis av kilometer unna, folk med ansvar for at dronen tar av og returnerer som planlagt. Alt i alt kan en typisk dronepatrulje bestå av 59 individer utstasjonert i felt, 45 involvert i å kontrollerer oppdraget, og 82 som samler og analyserer data. Luftforsvaret opererer til enhver tid 65 slike patruljer, og i tillegg kommer mulige CIA-styrte operasjoner.

Skader i egne rekker
Det er ikke bare ofrene og deres familier som betaler prisen for dronekrigen, selv om det er de som bærer den absolutt tyngste byrden. Bilde- og etterretningsanalytikerne er deltagerne i dronekrigen som har tilgang til det mest fullstendige bildet av operasjonene. De er ofte unge, mange av dem kun tenåringer, med lav utdanning og begrenset erfaring fra militæret. De arbeider lange skift, tilbragt foran en skjerm med bildemateriale som konstant tikker inn fra droner på den andre siden av kloden. Dersom analytikerne observerer mistenkelig oppførsel, eller noe de mener er et våpen, gir de beskjed til piloten som kontrollerer dronens missiler. En feilaktig tolkning eller et sekunds manglende konsentrasjon kan lede et uskyldig menneske i døden. Luftforsvaret mister denne typen personale fortere enn de klarer å erstatte dem, blant annet grunnet eksponering for stress, dødelige droneangrep og de traumer dette medfører blant personalet involvert. Denne reduksjonen i personalet medfører utvidete arbeidstider og mindre ferier for de gjenværende, noe som igjen forsterker det psykiske presset.

Studier utført på droneoperatører har vist økte forekomster av post-traumatisk stresslidelse. Cian Westmoreland, som hjalp til med å sette opp kommunikasjonssystemet brukt til droneoperasjoner i Afghanistan, er en av stadig flere veteraner som har valgt å snakke ut om sine erfaringer med droneprogrammet. Westmoreland har i ettertid opplevd mareritt om sivile som har blitt drept som et resultat av hans støtte til å sette opp droneprogrammet, og han har sammen med den tidligere kameraoperatøren Brandon Bryant etablert organisasjonen Project Red Hand for varslere og deres støttespillere. Målet med organisasjonen er å oppfordre andre til å stå fram, slik at sannheten om dronekrigen og andre eksempler på overgrep kommer ut. Bryant mener han har vært involvert i drapene på rundt 1600 mennesker, og har blitt diagnostisert med post-traumatisk stresslidelse etter sin tjeneste som droneoperatør. Han har uttalt seg svært kritisk til etterretningen som ligger til grunn for angrepene, umenneskeliggjøring av målene og drap på sivile, inkludert barn.

Militære kontraktører
Denne slitasjen på personalet, og det resulterende frafallet, har gjort at mye av arbeidet med å analysere de tusenvis av timene med videomateriale fra amerikanske droner er outsourcet til private selskaper som BAE Systems og General Dynamics. Analytikerne i disse selskapene tjener nesten dobbelt så mye som en som gjør tilsvarende jobb i flyvåpenet. Tidligere erfaring med militære kontraktører viser at åpenhet og kvalitetssikring ikke nødvendigvis har høyeste prioritet. I denne sammenhengen kan det medføre drap på sivile og fortsatt manglende ansvarliggjøring.

Evig krig
Menneskerettsorganisasjonen Reprieve slo mot slutten av 2014 fast i en rapport at droneangrep iverksatt for å drepe 41 identifiserte individer i Pakistan og Jemen førte til 1147 dødsfall. Det er ingen krav om at bevis mot de drepte må presenteres offentlig, noe som medfører at alle som drepes kan stemples med merkelappen ´terrorist´ uten mulighet til å kontrollere at det faktisk stemmer. Det faktum at etterlatte ikke får vite hvorfor deres familiemedlemmer ble likvidert gjør at de ikke er i stand til å bevise deres uskyld, noe som bidrar til sosial stigmatisering. Dette er ting som bidrar til sinne og hevnlyst, noe som igjen kan styrke rekrutteringen til voldelige grupper. USA rettferdiggjør dronekrigen ved å vise til sin rett til selvforsvar mot grupper som Al Qaida. Men den konflikten som det vises til er så løst definert og så vag at dette i praksis gir USA rett til å drepe hvem som helst, og legger grunnlaget for en evig krig med global utstrekning. En krig som også kan utvides til å omfatte Europa.

Med Somalia som dronebase

Droner har blitt en stadig viktigere del av USAs krig mot terror. Fra baser i Djibouti, Etiopia og Kenya har amerikanske droner drept Al Qaida-topper, militante fra al Shabab og sivile i en årrekke. Og nå tyder mye på at den amerikanske dronekrigen, som blant annet rammer somaliske mål, også føres fra Somalia.

Støtte til Den afrikanske union
Havnebyen Kismayo i Jubaland i det sørlige Somalia har gjennomgått mye. Byen har vært en del av sultanatet Muscat, Britisk Øst-Afrika, Italiensk Somaliland, og, siden 1960, et uavhengig Somalia. Kismayo fikk hard medfart under borgerkrigen som startet i 1991, og etter 6 år under islamistisk styre tok Somalias hær, sammen med Den afrikanske unions styrker i Somalia (AMISOM), kontroll over byen i 2012.

Kismayos flyplass ligger vest for byen, og var lenge under kontroll av terrorgruppen al-Shabab. Nå er flyplassen oppgradert og i bruk, og i et befestet område holder et team med spesialoperatører fra USAs Joint Special Operations Command til.

Innrømmer ikke tilstedeværelse
USA har aldri innrømmet at Somalia benyttes som base for landets dronekrig. Men det er det flere andre som hevder. I et intervju med tidsskriftet Foreign Policy uttaler Abdighani Abdi Jama, minister i den regionale administrasjonen i Kismayo, at omkring 40 amerikanske operatører er stasjonert ved flyplassen. Den enslige flystripen benyttes, i følge Jama, som utgangspunkt for amerikanske hemmelige operasjoner, noe som bekreftes av Jubalands Minister for planlegging, internasjonalt samarbeid og humanitære affærer, Mohamed Nur Iftin, og den kenyanske brigadegeneralen Daniel Bartonjo, i AMISOM.

Kilder i Somalias regjering og AMISOM hevdetr tillegg at USA opererer fra en nedlagt base i Baledogle brukt av det somaliske flyvåpenet under Den kalde krigen, og estimerer at 30-40 amerikanske militærpersonell driver antiterror-operasjoner, inkludert droneangrep, derfra. En talsmann for USAs African Command (AFRICOM) nektet å svare på hvor amerikanske styrker i Afrika er utplassert, og hevdet at det ikke er blant disse soldatenes oppgaver å involvere seg i direkte trefninger med ”fiendtlige styrker.”

Økt tilstedeværelse
USAs AFRICOM ble etablert i 2007, som en samling av amerikansk militær aktivitet i afrikanske land. Siden opprettelsen har budsjettmidlene til AFRICOM økt betraktelig, og det har vært en markant oppgang i amerikanske operasjoner, amerikansk militær bistand og amerikanske militærbaser i Afrika. Bare i 2014 var antallet operasjoner, øvelser og militære aktiviteter på 674, og til tross for omfattende hemmelighold, er det klart at disse ikke kun omfatter opplæring eller støtte til afrikanske styrker. Det har vært begrenset mediedekning av denne tilstedeværelsen, og lite offentlig innsyn.

Obama-administrasjonen innrømmet i fjor at amerikanske tropper hadde operert inne i Somalia i flere år. Etter at USA trakk seg ut av landet i kjølvannet av Black Hawk-styrten som ledet til lynsjingen av amerikanske soldater i 1993 trodde man at militære operasjoner i landet ble gjennomført av soldater fra baser utenfor Somalia. Nå deltar amerikanske spesialstyrker i felles operasjoner med AMISOM-tropper, i tillegg til å forsyne dem med etterretning og opplæring.

Militære kontraktører
USA har deltatt i opplæringen av den somaliske kommandostyrken Gaashaan, og er nå involvert i opplæringen av en ny bataljon, Danab, som skal tjene som modell for en framtidig nasjonal hær, med soldater fra flere klaner og regioner. Denne elitestyrken trenes ved et anlegg drevet av den private kontraktøren Bancroft Global Development i Baledogle. Og mens Bancroft hevder at de ikke har noe med amerikanske myndigheter å gjøre, er det mye som tyder på det motsatte. Bankcroft har en kontrakt med Uganda om opplæring av somaliske styrker, og så refunderer USA kostnadene for dette til Uganda. På den måten unngår amerikanske myndigheter en inngående granskning en direkte kontrakt ville nødvendiggjort.

Måten Bancroft og andre kontraktører, samt USAs styrker, opererer i et land som Somalia, skaper svært begrenset innsyn og åpner for misbruk, korrupsjon, og overgrep som trolig ikke vil bli avdekket. Det er vanskelig å vite hvilken innvirkning disse aktørenes tilstedeværelse har på sivilbefolkningen, og myndighetene som tar over områder tidligere kontrollert av al Shabab inkluderer ofte krigsherrer og tidligere al Shabab-medlemmer , oghar ikke nødvendigvis demokrati og menneskerettigheter øverst på agendaen.

Negativt på lang sikt
Til tross for at USAs støtten har vært velkommen blant dem som kjemper mot al Shabab, og har bidratt til å frata terrororganisasjonen kontroll over store deler av landet, er det likevel langt igjen til en seier over organisasjonen. Al Shabab har trukket seg tilbake, omgruppert, og fokuserer nå på angrep på mål i andre land, som Kenya. Ensidig fokus på militære virkemidler gjør lite for å endre den sosiopolitiske konteksten som har gitt så god grobunn for al-Shabab.

FN advarte i 2012 om at dronetrafikken over Somalia var så tett at den utgjorde en fare for annen flytrafikk. Flere uautoriserte droneflyvninger ble registrert, og en FN-talsmann uttalte at USAs dronekrig i landet kunne være et brudd på den internasjonale våpenembargoen mot Somalia. Og somaliske myndigheter har etter sigende unntatt internasjonale styrker som opererer i landet fra nasjonal og internasjonal lovgivning.

Denne kombinasjonen av private militære kontraktører med mye makt og få begrensninger, amerikanske spesialstyrker med mye makt og få begrensninger, amerikanske spesialstyrker med hemmelige operasjoner uten demokratisk innsyn eller kontroll, og krigsherrer ved makten under oppsyn av amerikanske droner har blitt rettferdiggjort som en effektiv måte å konfrontere al-Shabab. Men for å bygge et stabilt og demokratisk Somalia kan denne kombinasjonen på lang sikt vise seg å være kontraproduktiv.

Dronekrigens ofre

I slutten av april skjedde noe litt utenom det vanlige. Barack Obama gikk ut og beklaget at to sivile menn ble drept i et amerikansk droneangrep i Pakistan. Obama sendte sine dyptfølte kondolanser til de to mennenes familier, tok på seg det hele og fulle ansvar for de to dødsfallene, og lovet en granskning av angrepet. For å unngå unødvendig høye forventninger la han imidlertid raskt til at han gikk ut i fra at en granskning ikke ville avdekke noe ulovlig.

Omfattende overvåkning
De to mennene var den amerikanske utviklingseksperten dr. Warren Weinstein og den italienske bistandsarbeideren Giovanni Lo Porto. De ble bortført i henholdsvis 2011 og 2012, og holdt fanget av Al Qaida i en leir i Sør-Waziristan i Pakistan, ikke langt fra den afghanske grensen. Det amerikanske droneangrepet mot leiren kom i januar i år, etter hundrevis av timer med overvåkning. Angrepet var rettet mot påstått viktige militære mål, uten at CIA var klar over at de to vestlige gislene også befant seg på stedet.

Det som gjør denne hendelsen til noe utenom det vanlige, er åpenheten fra Washingtons side. Bare i Pakistan regner man med at opp mot 1000 sivile er drept i amerikanske droneangrep siden 2004, og den amerikanske administrasjonen er vanligvis ikke åpen om navnene på de som blir drept i disse angrepene eller hva som ligger bak beslutningen om å gå til angrep.

Uklart hvem som drepes
To sivile vestlige ofre fører til en offisiell beklagelse, mens nesten 1000 pakistanske ikke engang fortjener den anerkjennelsen det ville være å offentliggjøre navnene deres eller årsaken til at de ble drept. Kravet burde selvsagt være at de som står bak angrepene som tar livet av uskyldige sivile burde holdes ansvarlige for disse. Men det er ingen grunn til å tro at disse ofrene skal behandles på en måte vi forventer av en rettsstat. De er bare nok et bidrag til det store sorte hullet som er USAs dronekrig.

Det er mye som tyder på at CIA, tidligere spionbyrå nå paramilitær likvideringsekspert, generelt mangler forståelse for hvem de dreper. Kanskje en logisk konsekvens av et system som klassifiserer alle menn i militær alder som militante inntil det motsatte er bevist. I en dronekrig som ikke stiller særlig høye krav til bevisførsel vil konsekvensene av en slik retningslinje nødvendigvis bli blodige, og ramme langt flere enn de som internasjonal humanitærrett ville klassifisere som lovlige militære mål.

Påståtte militante likvideres gjennom såkalte ”signature strikes”, angrep på personer hvis adferdsmønster indikerer at de er involvert i terrorvirksomhet, med alle de unøyaktigheter og feiltagelser dette kan medføre. Rundt 25 % av de drepte i dronekrigen i Pakistan blir kategorisert som ”andre militante”, og ikke identifisert ved navn eller gruppetilhørighet. Det er manglende informasjon om hvor mange som faktisk blir drept i droneangrep, og ved flere anledninger har angrep tatt livet av påståtte militante som CIA ikke visste at befant seg på stedet.

Norges rolle
Norge produserer ikke egne kampdroner. I hvert fall ikke ennå. Men norske selskaper produserer overvåkningsdroner som har blitt brukt under krigen i Afghanistan, og tjener gode penger på å levere deler og teknologi til andre lands kampdroner. På den måten er Norge, og selskaper som Chemring Nobel, Prox Dynamics og Nammo, ikke bare involvert i dronekrigen, vi profiterer på den.

Utenriksdepartementets holdning til dette i 2013, uttrykt av daværende statssekretær Gry Larsen, var at det ikke var Norges problem om norske våpen ble brukt på måter som bryter humanitærretten og internasjonale menneskerettigheter. Dette synes ikke å sammenfalle med Norges eksportkontrollregelverk, som eksplisitt uttrykker at faren for at utstyr eller teknologi kan bli brukt på en måte som bryter humanitærretten skal vurderes ved eksport av forsvarsmateriell, og kan være grunn til å avstå fra utsteding av eksportlisens. Og selv når det er noen av våre nærmeste allierte som er ansvarlige for en militær praksis som er lite forenlig med hva internasjonal lovgivning tillater, burde varsellampene blinke.

Krigens ofre
Dronekrigen har vokst og blitt noe annet enn det den startet som. I følge New York Times har CIA kommet til enighet med Pakistan om at de fritt kan drepe medlemmer av Al Qaida i landet dersom de også angriper andre grupper Pakistans myndigheter anser som brysomme. I andre land rammet av dronekrigen, som Yemen og Somalia, ser angrepene på militante grupper mer ut som deltagelse på en av sidene i en borgerkrig enn et konstruktivt forsøk på å redusere terrorisme.

Washington påstår, uten å underbygge dette på noen måte, at droneangrepene har avverget terroraksjoner som ville kostet sivile liv, men det er kanskje verdt å stille spørsmålstegn ved en beslutning om å ofre nesten 1000 sivile for å muligens redde et ukjent antall andre.

Mens dronekrigens henrettelser uten rettssak fortsetter med uforminsket styrke, sitter hundrevis av familier i Pakistan, Jemen og Somalia og lurer på hvorfor barna, søsknene og foreldrene deres ble drept. Det er usikkert om de noensinne vil få svar på det. Men det som er ganske sikkert, er at landet som drepte dem ikke kommer til å beklage det.

 

Tre ting du bør vite om spredningen av militære droner

Antallet land som skaffer seg militær droneteknologi øker kraftig. Denne spredningen kan øke sjansen for at noen stater velger å ty til dødelig bruk av vold. Professor og forsker Sarah Kreps ved “Council on Foreign Relations” og Cornell Universitet, forteller deg her tre ting du bør vite om spredningen av militære droner.

  1. Vi er i et ubemannet våpenkappløp:  Selv om det kun er USA, israel og Storbritannia som i dag bruker væpnede droner i krig, er mange andre land på vei mot å skaffe seg slik teknologi. Kina og Iran er to land som har satset mye på deres væpnede dronekapasitet, sier Kreps. Flere land i Midtøsten og Asia er også i en anskaffelsesprosess når det kommer til dronesystemer lignende USAs.
  2. Terskelen for konflikt senkes: Spredningen av droneteknologi som ikke setter piloters liv i fare, kan føre til at flere stater oftere tyr til dødelig midler. Om andre land skal bruke droner på samme måte som USA har gjort de siste årene, vil vi sannsynligvis se stater utføre angrep på tvers av grenser, sier Kreps. Dette vil bli tydelig i Øst-Asia, Midtøsten, Kaukasus, Afrika og andre konfliktområder.
  3. Det er mulig å begrense spredningen av væpnede droner: Den internasjonale overføringen og handelen med væpnede droner er regulert av “the Missile Technology Control Regime” (MTCR), dannet i 1987. Men dette kontrollregimet er ikke-bindende og mange land som ønsker væpnede droner er ikke medlem av MTCR. I tillegg til å følge MTCR-retningslinjene, bør USA også tenke på hvilke standarder de legger for andre lands bruk av væpnede droner i sin dronekrig og targeted killings-politikk, der drap begås på bakgrunn av utseende og oppførsel observert av dronen, sier Sarah Kreps.

Vil du vite mer om spredning av militære droner? Les Sarah Kreps og Micah Zenkos sak “The next drone wars – preparing for proliferation” på Foreignaffairs blogg her.

Interaktiv tidslinje over dronekrigen i Pakistan lansert

logo TBIJDet er nå 10 år siden det første droneangrepet i Pakistan. Byrået for undersøkende journalistikk (TBIJ) lanserte onsdag 18. juni sin interaktive tidslinje over dronekrigen i Pakistan.

Her kan du lese om det første droneangrepet som fant sted 17. juni 2004, som blant annet drepte to barn, om FNs spesial rapportørs bekymringer fra mars 2006, om General Musharrafs avgang som president, og overgangen mellom Bush og Obamas dronekrigføring i landet.

Se tidslinjen her!

Hvorfor betaler det norske oljefondet for dronekrig?

0691403Innlegget er skrevet for Fredslaget av Kevin Lo, rådgiver i Reprieve UK, i forbindelse med lanseringen av vår nye blogg “www.stansdronekrigen.wordpress.com“. 

This blog post is written for the Norwegian Peace Association (NPA) by Kevin Lo, CSR Advocate at Reprieve UK. Read the english version “Why is the Norwegian pension fund paying for drone warfare?” here. More about Norwegian Peace Association’s campaign on ending drone warfare here.

Den norske statens pensjonsfond utland, også kalt oljefondet, er med sine  5100 milliarder norske kroner det største fondet i verden (ved utgangen av 2013). I tillegg til å inneha denne finansielle tyngden, har fondet også vært villig til å engasjere seg i selskapene de investerer i ved å komme med aksjonærforslag og stemme på selskapenes generalforsamlinger. Oljefondet har på denne måten vist at de har en tro på at Norge kan bidra til å bedre selskapenes samfunnsansvar gjennom prinsipper for eierstyring og selskapsledelse.

Da Norges Bank denne måneden annonserte at de ønsket å øke fondets investeringsandel fra dagens 60% opp til 70%, gikk påtroppende Arbeiderpartileder Jonas Gahr Støre ut og advarte Norges Bank og Finansdepartementet. Støre uttalte at en slik investeringsutvidelse vil kreve at de gjennomfører en sterk og detaljert avveiing av hva som må til for å være en ansvarlig eier.

Hva har egentlig norske myndigheter gjort for å sikre ansvarlige investeringer?

Coat_of_arms_of_Norway.svgOljefondet har siden 2004 hatt et sett med etiske retningslinjer og et etikkråd som overvåker fondets investeringer. Fondets etiske retningslinjer ekskluderer investeringer i selskaper som ”produserer våpen som ved normal anvendelse bryter med grunnleggende humanitære prinsipper.” Etikkrådet skal sørge for at oljefondet ikke investerer der det er en ”uakseptabel risiko for at selskapet medvirker til, eller selv er ansvarlig for grove eller systematiske krenkelser av menneskerettighetene […], alvorlige krenkelser av individers rettigheter i krig eller konfliktsituasjoner […], eller andre særlig grove brudd på grunnleggende etiske normer.”

Dessverre har ikke disse flotte setningene fått noen betydning i praksis. Etikkrådet har ekskludert noen selskaper i visse kategorier, men en lang rekke andre selskaper innen våpenindustrien fortsetter å nyte godt av Norges investeringer.

Reprieve er en londonbasert organisasjon som adresserer menneskerettighetsbrudd begått i krigen mot terror og tilbyr rettshjelp. Vi representerer ofre for droneangrep og deres familier, Guantánamo-fanger og mennesker som på bakgrunn av anti terror-tiltak blir drept rundt om i verden. I oktober 2012 kontaktet vi i Reprieve det norske etikkrådet for å gjøre dem oppmerksomme på investeringer i følgende fire selskaper som produserer komponenter til Predator- og Reaperdroner: GE Intelligent Platforms, Cobham, Ultra Electronics Holdings, og Roke Manor Research. Les mer om disse selskapene nederst i denne artikkelen.

800px-Stortinget_2009 800px-RAF_Reaper_MQ-9_Remotely_Piloted_Air_System_MOD_45152585

 

Gjennom disse investeringene er Norge innblandet i USAs droneprogram.

Slik støtter den norske staten USAs droneprogram som bryter sterkt med internasjonale menneskerettigheter. Byrået for undersøkende journalistikk (TBIJ) har avslørt at mellom 2951 og 4730 mennesker er blitt drept i Pakistan, Jemen og Somalia, mellom juni 2004 og april 2014. Minst 181 av disse er barn. Reprieve avslørte senest at droneangrepet i Al-Bayda i Jemen 19. april i år, tok livet av fire uskyldige bygningsarbeidere på vei til jobb. 20 barn ble etterlatt uten fedre etter dette angrepet. Enda flere barn har mistet sine foreldre i andre droneangrep, eller har selv store lidelser på grunn av skader fra rakettsplinter. Folk som spares for døden eller fysiske skader lider på sin side ofte av sterke psykologiske traumer, som følge av at dronenes konstante summing i luften over hodene deres. De lever i frykt og mange tør ikke gå til skolen, til markedet eller i bryllup.

I et CIA-angrep i Pakistan ble 67 år gamle Mammana Bibi drept av en drone mens hun høstet grønnsaker like ved sitt eget hjem. Mammanas barnebarn, 9 år gamle Nabeela, 5 år gamle Asma og 13 år gamle Zubair, lekte like ved da raketten traff jordet. Alle de tre barna måtte gjennom flerfoldige operasjoner og lider nå av permanente skader etter å ha blitt truffet av splinter fra raketten. To av barna reiste senere sammen med sin far til den amerikanske kongressen for å fortelle historien om hvordan deres bestemor ble drept. Disse historiene gir en stemme til de mange sivile som fortsatt lever under droneprogrammets terror.

800px-Women_and_girls_in_Qamber,_Shadadkot,_north-west_Sindh,_Pakistan_(8406155976)

Etikkrådet konfrontert med bekymringene fra Reprieve

Da etikkrådet ble konfrontert av oss i Reprieve, svarte de dessverre at deres etiske retningslinjer kun ekskluderte våpen som ”kun kan brukes i strid med humanitære prinsipper”, som for eksempel ”atomvåpen”, ”landminer” og ”klaseammunisjon”.  Videre uttalte Etikkrådet at listen over våpensystemer i de etiske retningslinjene var uttømmende og at droner ikke var på denne listen fordi ”de ikke anså at all bruk av disse våpnene nødvendigvis  ville bryte med de uttalte prinsippene”.

Til tross for de etiske retningslinjenes sterke språk, og at retningslinjene også er ledende internasjonalt når det kommer til å følge humanitære prinsipper, etiske normer og menneskerettigheter, utgjør Norges bruk av disse etiske reglene et alvorlig smutthull der landets penger blir brukt på dronekrig. Reprieve vil derfor fortsette å arbeide for at Stortinget og etikkrådet skal gjenoppta denne saken, endre sin posisjon og trekke disse investeringene.

Vi håper Norge vil bruke sin innflytelse til å støtte menneskerettighetene, ikke bryte dem.

 

reprievelogoFor mer informasjon om droner og andre saker relatert til menneskerettighetsbrudd i sammenheng med anti-terrortiltak rundt om i verden, besøk www.reprieve.org.uk eller send oss en epost på info@reprieve.org.uk. Denne sakens kilder kan leses i den engelske versjonen: Blog Post on Norwegian Oil Fund & Drones

 


Beskrivelse av selskapene og det norske oljefondets eierandeler:

GE Intelligent Platforms Ltd (GEIP) (tidligere Radstone Ltd)
Dette britiske selskapet kaller seg selv ”the UAV company” (UAV = ubemannede luftfartøy), og har vært involvert i produksjonen av essensielle komponenter for Predator-dronene. I en artikkel i 2006 ble det uttalt at ”de ubemannede Predator-dronenes ”hjerne” ble laget av Radstone Ltd i Towcester, Northamptonshire. Selskapet produserer datahardware som kontrollerer dronene og som gjør det mulig for CIA å peke ut Al-Qaeda-mistenkte.” Radstones administrerende direktør Charles Peterson har også sagt at ”Predatordronene kunne ikke flydd uten Radstones teknologi”.

Norge eier i dag 0.07% i GE Intelligent Platforms Ltd (GEIP), tidligere Radstone Ltd (tilsvarer en markedsverdi på over 12 milliarder norske kroner)

Cobham PLC
I følge Cobham selv, spiller deres kommunikasjons- og radarkomponenter, samt undersystemer en viktig rolle i moderne droner, inkludert General Atomics’ Predator-droner. Cobham har også slått seg sammen med ”General Atomics Aeronautical Systems” (GA-ASI) i utviklingen av Reaper-dronens våpenleveringssystem. GA-ASI har levert Predator og Reaper-droner til det amerikanske forsvarsdepartementet siden 1998.

Norge eier 2.24% i Cobham PLC (tilsvarer en markedsverdi på over 667 millioner norske kroner)

Ultra Electronics Holdings PLC
Ultra Electronics produserer komponenter til styring for Predator- og Reaperdronene, og uttaler at de siden oppstarten har levert kontrollsystem som flyr Predatordronene. I september 2013 greide vi i Reprieve sammen med studenter og aktivister fra People and Planet å overbevise universitetet i Edinburgh om å trekke sine investeringer i selskapet, som lå på hele 1.2 millioner pund. (Mer om dette her, red.anm)

Norge eier i dag 3.81% i Ultra Electronics (tilsvarer en markedsverdi på over 505 millioner norske kroner).

Roke Manor Research Ltd
Dette selskapet eies av Chemring Group PLC, et selskap den norske staten er medeier i gjennom Oljefondet. Roke produserer sensorteknologi, som av selskapet selv beskrives som markedets mest avanserte UAV-system for å identifisere bevegelige mål. Dette er igjen en svært verdifull teknologi i kamprelaterte situasjoner.

Norge eier i dag 3.81% av Roke Manor Research Ltd (tilsvarer en markedsverdi på over 515 millionernorske kroner)